Finansforbundet har utarbeidet pensjonspolitiske prinsipper for hvordan fremtidens pensjonssystem bør fungere.

I Rettesnoren, Finansforbundets politiske program, understrekes det at Norge står overfor store utfordringer knyttet til finansieringen av fremtidige pensjoner, og at det derfor er viktig å sikre høy yrkesdeltakelse i befolkningen gjennom et inkluderende arbeidsliv.

Det slås dessuten fast at forbundet skal arbeide for fleksible pensjonsordninger som gir god mulighet til å kombinere arbeid og pensjon. I den pågående debatten om folketrygdens fremtid har disse utfordringene stått sentralt i debatten og vil fortsatt gjøre det fremover.

I våre pensjonspolitiske prinsipper har forbundet dessuten slått fast tre prinsipper som vi mener er spesielt viktig at folketrygden i fremtiden skal gjenspeile:

1) Folketrygden skal bidra til en utjevning av pensjonsrettigheter mellom ulike grupper av arbeidstakere.

2) Folketrygden skal bidra til en rettferdig utjevning av personkostnadene mellom ulike generasjoner.

3) Folketrygden skal sikre alle en basisytelse til alle på linje med dagens minstepensjon.

I det første prinsippet ligger det at folketrygden ikke skal fungere som en ren forsikrings- eller spareordning, men ivareta også noen utjevnende virkninger. Eksempler på slike virkninger kan være at dagens trygdeavgift er kjønnsnøytral og det faktum at vi i dag her en minstepensjonsordning som sikrer alle ytelser fra folketrygden uavhengig av hva man har innbetalt.

Det andre prinsippet peker på behovet for en bærekraftig folketrygd hvor de som betaler inn til folketrygden i dag, skal kunne føle seg sikre på at de innbetalingene de gjør i dag vil reflektere seg i de pensjonene de vil motta i fremtiden.

Ved at vi har et såkalt ”pay as you go”-system, samtidig som det i fremtiden vil være færre yrkesaktive bak hver pensjonist til å finansiere ordningene, utfordres den generasjonsolidariteten vårt pensjonssystem bygger på. Det er derfor viktig å finne fornuftige løsninger på de utfordringene systemet står overfor slik at folketrygden kan være bærekraftig også i fremtiden.

For det tredje ønsker Finansforbundet et godt samfunn for alle borgere i Norge, også i alderdommen. Et bidrag for å sikre dette er å la folketrygden være en universell ordning som omfatter alle gjennom en garantipensjon til alle på linje med dagens minstepensjoner.

I tillegg til disse prinsippene har forbundstyret vedtatt følgende prinsipp knyttet til tjenestepensjon.

4) Alle ansatte skal omfattes av en tjenestepensjonsordning som minimum gir den ansatte en samlet pensjon på om lag 2/3 av lønnen i arbeidslivet etter 30 års opptjening i ordningen.

På bakgrunn av Pensjonkommisjonens utredning og regjeringens forslag til pensjonsreform vil det trolig bli gjennomført større endringer i folketrygden fremover. Bakgrunnen for forslagene til endring er bekymringen for om folketrygden i fremtiden vil være bærekraftig, og om dagens system i sterk nok grad støtter opp om arbeidslinjen i arbeidslivet.

En konsekvens av de foreslåtte endringene vil være at mange av dagens medlemmer vil kunne få svekket sine pensjoner gjennom folketrygden. For mange vil det bety at tjenestepensjonsordningene i fremtiden vil bli ennå viktigere for den enkelte enn tidligere. Det vil derfor være viktig at forbundet og de tillitsvalgte fremover arbeider for å bevare og utvikle de relativt gode ordningene de fleste av våre medlemmer er omfattet av.

Etter at det for noen år siden ble åpnet for å tilby innskuddspensjon i arbeidsforhold, har noen av bedriftene i vår næring ønsket å gå over til denne typen tjenestepensjon som erstatning for dagens ytelsesordning. De bedriftene som ønsker å endre sin pensjonsordning begrunner ofte det med at de ønsker å skape forutsigbarhet for bedriftens pensjonsutgifter fremover. I praksis betyr dette at den risikoen bedrifter med ytelsesordninger bærer for fremtidige utgifter blir overført til medlemmene av ordningen ved en overgang til innskuddsordninger.

Ytelsesordninger på sin side kan medvirke til at fleksibiliteten i arbeidsmarkedet ikke blir optimal, ved at arbeidstakere vil ha et ønske om å bli i den tjenestepensjonsordningen hvor man har opparbeidet rettigheter. Dette skyldes blant annet lav regulering av fripolisene i forsikringsselskapene og pensjonskassene, som blir utstedt av en pensjonsinnretning. Dette er likevel ikke et godt nok argument til at vi vil anbefale innskuddspensjon fremfor ytelsesordninger. Snarere tvert i mot.

I en verden i endring vil medlemmenes ønsker om trygghet for fremtiden stå sentralt. Tjenestepensjonsordninger som garanterer et nivå for fremtidige utbetalinger vil utgjøre et sterkt bidrag til å skape trygghet i fremtiden for medlemmene. Finansforbundet skal derfor både sentralt og ikke minst lokalt arbeide for at flest mulig av dagens og fremtidens medlemmer blir omfattet av ytelsesordninger.

Det andre forholdet i forslaget om pensjonsreform som kan ha betydning for tjenestepensjonsordningene i næringen er innføring av fleksibel pensjonsalder fra 62 til 70 år i folketrygden. Hvis dette blir en realitet bør lovene om innskuddspensjon og foretakspensjon(ytelsesordningene) endres slik at man kan motta ytelser fra tjenestepensjonsordningene også ved tidligpensjon.

Praktisk politikk
På bakgrunn av de fire prinsippene som er skissert over har forbundet et syn på en del av de problemstillingene som vil være sentrale i debatten om utformingen av det norske pensjonssystemet generelt og folketrygden spesielt. Vi vil nedenfor gå igjennom noen områder med forslag til standpunkter på bakgrunn av tidligere diskusjoner og Rettesnoren.

• Da folketrygden ble innført var høyeste ytelse inntil fire ganger så stor som minstepensjonen. I dag er høyeste ytelse bare drøyt dobbelt så stor som minstepensjonen. For å opprettholde tilliten til folketrygden blant brede lag av befolkningen bør taket for utbetalt pensjon økes i retning av den maksimal satsen som opprinnelig lå i folketrygden.

Noen vil mene dette vil være i strid med prinsippet om at folketrygden skal ha en utjevnende virkning. Etter forbundets mening er det ikke noen motsetninger mellom de to standpunktene, selv om den utjevnende virkningen svekkes. Med et tak vil en likevel oppnå en utjevnende effekt.

• Regjeringen har i sitt forslag til pensjonsreform foreslått en fleksibel pensjonsalder mellom 62 år og 70 år. En forutsetning i regjeringens forslag er at man har opptjent rettigheter tilsvarende garantipensjon (minstepensjon) for å kunne gå av ved 62 år.

For å klare dette må den enkelte ha tjent opp rettigheter tilsvarende kr 282.100 (2004. kr.) i 40 år. Dette fremstår som et for høyt krav for at fleksibiliteten skal være reell for mange av Finansforbundets medlemmer. Finansforbundet vil arbeide for å moderere kravet til opptjening, eventuelt arbeide for at det ikke stilles krav til inntekt men isteden for kan stilles krav til antall år i arbeidslivet.

En annen mulighet er å åpne for at det skal være mulig å gå av med lavere ytelse enn garantipensjon, slik det er mulighet for i dagens AFP-ordning.

• For å unngå at spesielt kvinner skal lide tap ved en slik endring av pensjonssystemet bør det innføres sikringsregler som premierer de som har hatt omsorgsoppgaver i løpet av sitt utdanningsløp eller yrkesliv etter modell av regjeringens forslag til pensjonsreform.

• For å oppnå prinsippet om en bedre fordeling mellom generasjonene bør som et minimum tilleggspensjonene i folketrygden fonderes. Dette kan skje ved at folketrygdfondet og Statens petroleumsfond settes av til fremtidige pensjonsforpliktelser, samtidig som man opprettholder den såkalte handlingsreglen for petroleumsinntekter.

Dette vil på den annen side hindre de politiske myndighetene i å benytte disse midlene til andre tiltak (skoler, helse osv), som både de og vi kan mene er like, eller vel så viktige som fremtidige generasjoners pensjoner. Dette standpunktet bryter med regjeringens forslag som har valgt en ”mykere” fonderingsmodell.

• For å øke interessen og kunnskapen om den enkeltes pensjonsrettigheter bør den enkelte årlig få en oversikt over hva den enkeltes fremtidige pensjon vil bli. Dette kan gjøres ved å gå over fra dagens opplysninger om opptjente pensjonspoeng til et mer forståelig system med en form for kontoutskrift. Dette kan bidra til økt privat pensjonssparing, noe det også bør gis incentiver til gjennom skattesystemet.

• For at omlegging av folketrygdsystemet skal bli reell er det tvingende nødvendig at endringene omfatter alle. Offentlige ansatte har i dag en tjenestepensjonsordning med såkalte brutto ytelser. Dette innebærer at samme hvilke endringer som blir gjort i folketrygden vil de være garantert en prosentsats av sluttlønnen (årlig justert).

Problemet med denne ordningen er at den omfatter svært mange og den finansieres over alles skatteseddel. Hvis man endrer folketrygden slik at det er en sterkere sammenheng mellom innbetalte midler og utbetalte ytelser, vil pensjonister med en yrkeskarriere i det offentlige likevel være sikret en prosentsats av sluttinntekten. Finansforbundet støtter med andre ord en omlegging av det offentlige tjenestepensjonssystemet fra brutto til netto ytelser.