Reguleringen av ferie og feriepenger finnes hovedsakelig i Ferieloven av 29. april 1988 nr. 21. Loven er inndelt i 4 kapitler, og inneholder bl.a. bestemmelser om feriens lengde og plassering, samt bestemmelser om beregning og utbetaling av feriepenger.

Ferielovens bestemmelser er i utgangspunktet ufravikelige; dvs. at loven ikke kan fravikes med mindre det er særskilt fastsatt i loven at en bestemmelse kan fravikes ved avtale, jf. § 3.

I kraft av at ferieloven er en verne- og minimumslov, kan det selvsagt inngås avtaler som gir gunstigere rettigheter for de ansatte enn det loven gir. Slike avtaler er meget vanlige, og de kan inngås både på det kollektive og individuelle plan.

Innenfor vår næring er det inntatt bestemmelser om ferie mv. i Sentralavtalen kap. II, § 6. I medhold av SA § 6 nr. 1 innføres den resterende delen av den utvidede ferien (5 virkedager) som en avtalefestet ordning. SA § 6 nr. 2 garanterer dessuten at bedriften betaler feriepenger av full lønn i inntil 52 uker hvert opptjeningsår ved sykdom, samt feriepenger av full lønn i inntil 52 uker for hver fødsel og/eller adopsjon.

I tillegg til tariffavtalte bestemmelser om ferie, kan det også inngås avtaler vedrørende dette tema mellom den enkelte ansatte og dennes arbeidsgiver. Den individuelle arbeidsavtale skal inneholde bestemmelser om den ansattes rett til ferie og feriepenger, og reglene for fastsettelse av ferietidspunktet, jf. Aml. § 14-6 (1), bokstav g). Videre kan det inngås individuelle avtaler mellom partene på de områder hvor ferieloven selv åpner opp for dette.

I praksis er det også vanlig at det inntas gjeldende bestemmelser for ferie i bedriftens Personalhåndbok. Denne innholder ofte henvisninger til lov- og avtaleverk på området, i tillegg til enkelte særbestemmelser. Dersom bestemmelsene er fastsatt administrativt, kan disse endres ensidig av arbeidsgiver (eventuelt etter drøftelser med tillitsvalgte).