29-åringene

I Norge er det et politisk mål at flest mulige av oss står lengst mulig i arbeid, men hva skal til for at 29-åringene i finansnæringen fortsatt er kompetente og attraktive når de blir 58?

Det er lett å snakke om alle de ulike segmentene i arbeidslivet: De unge, de gravide, de eldre, de utdannede, de erfarne. Listen er uendelig. Det vi snakker lite om, er at vi alle skal være i arbeidslivet lenge og forutsetningene for at det skal kunne bli virkelighet.

Fra det øyeblikket du kommer inn i næringen, må du og bedriften utvikle dere sammen og i takt. Uansett alder og livsfaser. Jeg vet at ordene livsfase og livsfasepolitikk kan virke forslitte. Seniorpolitikk må altså starte med de yngste av oss.

Det er for lengst opplest og vedtatt at det er et politisk mål å få flest mulige til å stå lengst mulig i arbeid. Både arbeidsgivere og arbeidstakere forstår nødvendigheten av dette, også når muligheten for å gå av tidlig er tilstede. Men hvordan er virkeligheten på arbeidsmarkedet i dag? Hvor mange 67-åringer er fortsatt i fullt arbeid i vår næring?

Jeg er tilhenger av fakta. Nå foreligger rapporten «Seniorer i finansnæringen». Utmerket og viktig for å forstå hvordan alder, lederskap og arbeid henger sammen i vår næring. Supert!  Faren ved rapporten er at den marginaliserer et segment i næringen knyttet til alder. Faren er at alder blir et problem. Skjer det, blir det mørkt for dem som bare har rukket å bli 29.

Vi har de beste forutsetninger for å jobbe lenge, men dette gjelder ikke bare dem som er seniorer i dag. Vi må starte å snakke med deg som er 29. Hva skal til for at akkurat du fortsatt er kompetent og attraktiv når du fyller 58? Da blir ordet seniorpolitikk raskt uaktuelt. Utviklingspolitikk er bedre. Da favner vi alle i hele arbeidslivet.