Skyggene i Dallas

I september møtte jeg tre kvinner som jobber i Santander Consumer USA i Dallas.  De hadde tatt turen til Europa for å fortelle om forhold i sin bedrift.  De fortalte om redsel for å organisere seg, om forskjellsbehandling av ansatte basert på hudfarge, om hvordan de må forskjellsbehandle kunder og mere til.  

Jeg tente på alle plugger og lovet full støtte.

Det de kunne fortelle er vanskelig å forstå med norsk og europeisk erfaring.  Vi har forventninger om at europeiske bedrifter sikrer sine ansatte på ulikt vis og respekterer fagforeninger som representerer de ansatte.  Santander Consumer USA sier de gjør det, men de ansatte forteller helt andre historier.

Arnise Porter fra CWA (Communication Workers of Amerika) koordinerer mye av arbeidet for organisering i Santander.  En formidabel dame som inviterer til fagforeningsmøte for den som tør å delta.  Her var det full rulle med tex/mex og fokus på hva som må gjøres

På dette møtet i Dallas Fort Worth fikk jeg høre mange historier.  For eksempel om at bedriften ikke tilbyr pensjon til sine ansatte.  Noe som gjør at redselen for oppsigelser og å miste inntekt gjør at ansatte ikke våger å gjøre noe som utfordrer ledelsen.

Jeg ble invitert til å tale til aksjeeierne om mitt syn på hvordan Santander Consumer USA opptrer.

Ikke bare føler de ansatte seg dårlig behandlet, de er også nødt til å forskjellsbehandle kunder.  Dette begynner å få oppmerksomhet i USA.  Særlig svarte kunder får dårlige rentetilbud, ofte mer en tre prosentpoeng høyere enn andre kunder.  Og jo høyere rente, jo større bonus til ansatte som sikrer lånene.  Forkastelig og uetisk!

I mitt innlegg på aksjeeiernes årlige møte bekreftet jeg historiene jeg hadde hørt fra de ansatte og fortalte om hvordan vi nå vil jobbe opp mot Statens Pensjonsfond Utland – Oljefondet, som er en stor aksjeeier i Santander.  Vi jobber mot fondets etiske råd.  Foreløpig har de ikke villet utøve noe press mot Santander, men vi fortsetter presset fra vår side.

Mens møtet pågikk inne, demonstrerte ansatte på utsiden.  Et stort oppbud av sikkerhetsfolk passet på at demonstrasjon foregikk på offentlig fortau og ikke på Santanders grunn.  Vi som skulle inn, ble holdt tilbake helt til møtestart.  Jeg har aldri opplevd noe liknende.

Oppnådde vi noe?  Direktøren og styrelederen så ikke ut til å like negativ oppmerksomhet.  Å lytte til ansatte ser ikke ut til å være primærønsket.  Fra norsk side kunne jeg fortelle om hvordan fagforeninger jobber her og hvordan vi i Norge jobber til beste for både medlemmer og bedriften.  Mine amerikanske kolleger fortalte at de er på god vei i mange stater, men at særlig Texas er en utfordring.

Vi fortsetter å støtte våre amerikanske kolleger og venner.  De kommer til å lykkes.  Tiden hjelper.  Vi også.