Finansfolket satser på kunst

Hvorfor er investorer og finansfolk landets ledende kunstsamlere?

KUNST: Likheten mellom kunstmarkedet og aksjemarkedet er kanskje større enn du tror.

Hvorfor er investorer og finansfolk landets ledende kunstsamlere? Likheten mellom kunstmarkedet og aksjemarkedet er kanskje større enn du tror.

Vi vandrer opp Gøteborggata i Oslo, svinger inn bak et stort gult bygg, forbi parkerte biler og søppelkontainere.

– Denne veien, guider kunstner Jorunn Hancke Øgstad. Iført arbeidsdress og ulltrøye viser hun oss inn bakveien. Inn i studioet som er 30 kvadratmeter stort, med solide betongvegger og fem meter under taket.

Foran oss ligger et verk som er under arbeid. Et annet lener seg mot veggen.

– To verk skal ferdigstilles før jul, for en kunsthandler i London som ikke fikk handlet det hun ville, forteller Jorunn.

Hennes første internasjonale soloutstilling gjorde nemlig rent bord under kunstmessen Frieze London tidligere i år.

Finansfolk og spekulanter

Felles for Norges store kunstsamlere, er at overraskende mange også er investorer. De er bankmenn, kjøpmenn, businessfolk og toppledere.

Ifølge boken «The International Art Markets: The Essential Guide for Collectors and Investors» blir spesielt fem personer utnevnt som den norske spydspissen.

Erling Kagge kjøpte verket Surfing Nurse av Richard Price for rundt 350 000 kroner. Knappe fem år senere solgte Erling verket på auksjon for over 22 millioner kroner.

– Ganske utrolig –

Næringslivsleder Hans Rasmus Astrup, entreprenør Jack Helgesen, investor Christen Sveaas, gründer og forretningsmann Rolf Hoff og forlegger og eventyrer Erling Kagge. Felles for de fem er at deres samlinger besitter verdenskjente verk, med en urealisert gevinst som er svimlende stor. Inngangssummene har vært langt lavere. De fem elsker kunst og kunstverden.

Men hadde samlere vært like entusiastiske om man tok bort spekulantrollen og sjansen for å gjøre et kupp?

Kjøper seg kulturkapital

I siste episode av NRKs Folkeopplysningen tar programleder Andreas Wahl for seg kunstmarkedet. Hva er kunst, spør han. Og hvem bestemmer at noe er kunst? Vi er litt mer nysgjerrige på hvorfor så mange finansfolk er kunstsamlere, og i Folkeopplysningen kommer vi kanskje litt nærmere et svar.

Midt i programmet blir kurator og kunstkjenner Matthew Drutt intervjuet under åpningen av Art Basel i den sveitsiske byen Basel. Messen regnes som den viktigste arenaen i verden for å vise samtidskunst. På åpningsdagen er kun inviterte tilstede: de rikeste av de rikeste i verden. Matthew sier i NRK-intervjuet:

– Det som har skjedd er at objektene ses på som investeringsobjekter. De vises ikke frem. Kjøperne kommer til markedet, kjøper og så stuer folk objektene bort så de skal øke i verdi etter 5-6 år. Så selger de dem på auksjon eller tar med hit igjen. Det har bare blitt en fornuftig måte å få større avkastning på disponible midler. Det er nok det siste uregulerte finansmarkedet som finnes.

– I Basel omsettes kunst omtrent som aksjer, og rike mennesker kan kjøpe seg kulturell kapital til skyhøye priser, legger Matthew til.

Kunst er imagebygging

Nina Sørlie er bransjehybriden som er både kunsthistoriker og økonom. I SEB arbeider hun som «Art Advisor», og hjelper kunder med verdivurdering, registrering av samlinger, kjøp, megling, investering, innkjøpsoppdrag og forvaltning. Hun har 35 års erfaring i kunstmarkedet og hadde i 12 år forvaltningsansvaret for en av Norges største private samlinger – for tidligere nevnte Christen Sveaas.

– Hvorfor disse finansmenneskene ofte er kunstsamlere, er et kjempespennende spørsmål. Jeg kjenner kun én norsk samler som har investeringer fremst i panna. Det er kjærligheten til kunsten, og en genuin interesse for den, som driver de fleste samlere, forklarer Nina.

FARGELABORATORIE: Jorunn forsker frem farger i sitt kunstnerskap. Hun jobber med tekstilpigmenter.
FARGELABORATORIE: Jorunn forsker frem farger i sitt kunstnerskap. Hun jobber med tekstilpigmenter.

– Men det er ett aspekt som man kanskje ikke belyser så ofte, og som er vanskelig å sette ord på: Det at kunst er en del av en slags imagebygging. I Norge, med så lite kulturell kapital blant gjennomsnittsnordmannen, kan den biten oppleves som ganske viktig. Amerikanere også har et behov for å oppveie i motsetning til franskmenn som kan og «står i» sine lange kulturelle røtter. Det er ikke noen kritikk i det fra min side – mer en refleksjon, og bra for kunsten.

Nina trekker frem Andy Warhol som eksempel. Kunsten hans har det hun kaller «wallpower» og er lett å kjenne igjen.

– Men bildene har også en tilleggsinformasjon: Kommer du inn i et kontor på Tjuvholmen og ser at det henger en variant av Edvard Munchs Skrik eller Madonna signert Andy Warhol, tenker antagelig mange kanskje «oi, her er det noen med mye penger» – konkluderer Nina.

– I tillegg signaliserer du at du kan noe om Munch og Warhol. Det er en del av profilbygging, og det tror jeg ikke man skal undervurdere – det er kanskje ikke så mange som diskuterer høyt.

350 000 ble til 22 mill.

Visste du at sammensetningen av kunstverk i en samling er med på å øke den totale verdien?

Derfor er det viktig å følge med i markedet for å vite hva som skjer, hvem som er på vei opp og hvem som er på vei ned. Det gjelder både gjelder aksjer og kunstnere.

I kunstverdenen er galleristen parallellen til den finansielle rådgiveren. En person med spesialkunnskap og -interesse om markedet, som er helt og holdent avhengig av sin kredibilitet og troverdighet. Dårlige kunstråd eller aksjeråd blir sjelden glemt.

Kommer du inn i et kontor på Tjuvholmen og ser at det henger en variant av Edvard Munchs Skrik eller Madonna signert Andy Warhol, tenker antagelig mange kanskje «oi, her er det noen med mye penger»

Kunsthistoriker og økonom Nina Sørlie i SEB

Ikke alle har denne teften som galleristene og de finansielle rådgiverne besitter.

Noen har ekstra god teft. Se bare her:

  • Erling Kagge kjøpte verket Surfing Nurse av Richard Price for rundt 350 000 kroner. Knappe fem år senere solgte Erling verket på auksjon for over 22 millioner kroner.
  • Hans Rasmus Astrup kjøpte Jeff Koons-verket Michael Jackson and Bubbles, over telefon en natt i 2001, og ga riktignok 51 millioner kroner. I 2009 uttalte daglig leder i auksjonshuset Blomquist, Knut Forsberg, til Dagbladet at verdien var på rundt 300 millioner kroner.

Og i aksjeverdenen:

  • For to år siden ble NEL-aksjer solgt for to kroner stykke. Nå er de oppe i 8 kroner aksjen.
  • Facebook-aksjene lå den 31. desember 2013 på 27 kroner. Den 30. oktober i år lå de på 178, som er en svimlende vekst.
  • Og det samme kan man si om Amazon, som den 4. januar 2010 kostet 132 krone, mot 1777 den 28. oktober i år.

Også kunstmarkedet kan krasje, akkurat som aksjemarkedet. Det gjør galleristene alt for å forhindre.

– Du må unngå å selge til en som planlegger å videreselge fort. Hvis et kunstverk er inkludert i en auksjon, fordi eieren mener det er god timing, men timingen er feil, og verket ikke selger, eller selger for mindre enn dagens verdi av arbeidet, kan det være helt ødeleggende for artisten. Dette kan ha innvirkning på fremtidig salg, noe som påvirker kunstneren og også alle som eier hans eller hennes arbeid, forklarer Esperanza Rosales, gallerist ved galleri VI, VII.

Business som vanlig

Tilbake i Jorunns studio i Gøteborggata. Tekstilmalingen trekker inn i lerretet og kan minne om et digitalt print.

Etter jul venter to utstillinger: en gruppeutstilling på Kunsthall Oslo og en i Esperanzas nye galleri som åpner nær det nye Munch-museet, i Bispevika.

Midt oppi en verden av samlere, kunstverk, finansfolk og kunstmesser med spesielt inviterte, kan man nesten glemme kunstneren selv. De som henter ut alt de har av følelser og liv, og formidler det gjennom sine verk.

Jorunn kunne valgt en enklere vei og produsert opp serier av de samme verkene – det kunne kanskje vært bedre business. I stedet jobber hun uten repetisjon, og lar kunstverk for kunstverk bli en egen oppdagelse.

Kunstmarkedet tenker hun helst lite på, og kunstmessene holder hun seg personlig helst unna.

– For meg er ikke dette først og fremst business, sier hun smilende.